Tidlig i juli returnerte Leonard Cohen til Norge og Bislett station, på sin "Give me back my pensionfund tour". Jeg var i utgangspunktet skeptisk til at en såvidt lågmelt mann og såvidt lågmel musikk skulle utforlde seg på en stadion. Cohen mener jeg passer best på Konserthuset eller aller helst John Dee
Men, en nydelig sommerkveld i Oslo skal ikke foraktes. Når arrangøren i tillegg har leid inn Lillebjørn Nilsen som oppvarmer ligger det an til en god kveld.
Cohen er blitt en gammel man siden sist han var her, eller som han selv sier, "Fouteen years ago I was just a 60 year old kid with a crazy dream". Skrinn, litt sliten men svært tilstede. Kalssiske og nyere perler trillet over scenekanten i to avdelinger. Bandet var lydhørt og profesjonelt og skapte en perfekt ramme for Cohens sang og hans tekster. I sentrum var de tre kvinnelige koristene, som lagde et engleaktig lydleppe rundt Cohens dype brustne vokal.
Cohens karisma bar ut til oss alle og han beviste at han definitivt kunne bære en stadionkonsert på denne uten supplement av fyrverkeri eller flygende griser slik andre i stadiongamet benytter seg av.
De stadige teologiske undertonene i Cohens tekster gir meg en god høymesse stemning, og når koristene (the Webb sisters) overtar "If it be your will" med harpe og vokal nærmer vi oss nirvana....
En takk til mor som sponset evenementet og ble med, sammen med faderen. Dette var en god kveld!
Endelig kom jeg meg avgårde på konsert med Dio igjen. Heavy rockens "hardest working man" var tilbake i Oslo. Jeg hadde ikke sett ham siden det tidlige 90-tall og lurte litt på om hvordan formen nå egentlig var for mannen som hadde sin siste storhetstid på 80-tallet.
Først fikk vi servert solide saker fra norske "Triosphere", som spiller heavy av et nyere kaliber enn Dio (Skulle bare mangle, i begynnelsen av 20-årene som de var), og med et nikk til finske "Nightwish". TIght og tøft var det uansett og en god oppvarming til selve hovedretten.
Dio leverte et solid show, profesjonelt og svært tilstede. Han vet å få publikum med seg, smiler viser "thumbs up" og djeveløre tegnet til nærmest alle i pubikum. Publikum vet å svare med solid allsang. Han åpner med "Holy Diver" og vandrer litt igjennom nyere ting før han vender seg til klassikere fra Rainbowtiden slik som "Temple og the King", "Man on the SIlver Mountain", "Kill the King" og "Long Live Roc`n´Roll" og en perlerad fra egen produksjon "Last in Line", "Stand Up and Shout", "Rainbow in the Dark", "Don´t Talk to Strangers" og avsluttningsvis "We Rock". En riktig kosekveld for fansen!
Et skår i gleden er mannskapet han har med seg som består av secunda vare. Savnet etter Vinnie Appice og Vivian Campbell er stort. Hva Scott Warren gjør på scenen, annet en å se litt skummelt på tangentene, er et mysterium. Mannen spiller og spiller men det er svært lite keyboardlys som når oss i publikum, ikke at vi savner det heller... Carig Goldy er ikke en av mine favoritter på gitar. Han gjør en kompetent jobb på Dio materialet, men driter seg ut med en totalt uinteressant gitarsolo. På Rainbowmateialet svikter det fullstendig, og savnet etter Richie Blackmore blir sårere enn noen gang.
Men alt er tilgitt når mannen med den store stemmen, tar mikrofonen og flesker til med nok en klassiker. Det er tross alt han vi har kommet for å høre. Totalt var dette dette en konsert over middels, bandet trekker ned helhetskarakteren, og forklarer nok Dios ujevne plateproduksjon de gjennom 90- og 2000-tallet. Dio får full pott som vanlig. Savnet kanskje et par Sabbath-låter (gjerne "Heaven and Hell" og "Neon Knights") men en kan kanskje forstå at Dio selv er litt lei etter ett år på veien med Sabbathmaterialet og at behovet for å spille noe annet var på sin plass
