På konsert med legenden = legendarisk konsert?

Endelig kom jeg meg avgårde på konsert med Dio igjen. Heavy rockens "hardest working man" var tilbake i Oslo. Jeg hadde ikke sett ham siden det tidlige 90-tall og lurte litt på om hvordan formen nå egentlig var for mannen som hadde sin siste storhetstid på 80-tallet.

Først fikk vi servert solide saker fra norske "Triosphere", som spiller heavy av et nyere kaliber enn Dio (Skulle bare mangle, i begynnelsen av 20-årene som de var), og med et nikk til finske "Nightwish". TIght og tøft var det uansett og en god oppvarming til selve hovedretten.

Dio leverte et solid show, profesjonelt og svært tilstede. Han vet å få publikum med seg, smiler viser "thumbs up" og djeveløre tegnet til nærmest alle i pubikum. Publikum vet å svare med solid allsang. Han åpner med "Holy Diver" og vandrer litt igjennom nyere ting før han vender seg til klassikere fra Rainbowtiden slik som "Temple og the King", "Man on the SIlver Mountain", "Kill the King" og "Long Live Roc`n´Roll" og en perlerad fra egen produksjon "Last in Line", "Stand Up and Shout", "Rainbow in the Dark", "Don´t Talk to Strangers" og avsluttningsvis "We Rock". En riktig kosekveld for fansen!

Et skår i gleden er mannskapet han har med seg som består av secunda vare. Savnet etter Vinnie Appice og Vivian Campbell er stort. Hva Scott Warren gjør på scenen, annet en å se litt skummelt på tangentene, er et mysterium. Mannen spiller og spiller men det er svært lite keyboardlys som når oss i publikum, ikke at vi savner det heller... Carig Goldy er ikke en av mine favoritter på gitar. Han gjør en kompetent jobb på Dio materialet, men driter seg ut med en totalt uinteressant gitarsolo. På Rainbowmateialet svikter det fullstendig, og savnet etter Richie Blackmore blir sårere enn noen gang.

Men alt er tilgitt når mannen med den store stemmen, tar mikrofonen og flesker til med nok en klassiker. Det er tross alt han vi har kommet for å høre. Totalt var dette dette en konsert over middels, bandet trekker ned helhetskarakteren, og forklarer nok Dios ujevne plateproduksjon de gjennom 90- og 2000-tallet. Dio får full pott som vanlig. Savnet kanskje et par Sabbath-låter (gjerne "Heaven and Hell" og "Neon Knights") men en kan kanskje forstå at Dio selv er litt lei etter ett år på veien med Sabbathmaterialet og at behovet for å spille noe annet var på sin plass