perak’s blog

Tidlig i juli returnerte Leonard Cohen til Norge og Bislett station, på sin "Give me back my pensionfund tour". Jeg var i utgangspunktet skeptisk til at en såvidt lågmelt mann og såvidt lågmel musikk skulle utforlde seg på en stadion. Cohen mener jeg passer best på Konserthuset eller aller helst John Dee

 

Men, en nydelig sommerkveld i Oslo skal ikke foraktes. Når arrangøren i tillegg har leid inn Lillebjørn Nilsen som oppvarmer ligger det an til en god kveld.

 

Cohen er blitt en gammel man siden sist han var her, eller som han selv sier, "Fouteen years ago I was just a 60 year old kid with a crazy dream". Skrinn, litt sliten men svært tilstede. Kalssiske og nyere perler trillet over scenekanten i to avdelinger. Bandet var lydhørt og profesjonelt og skapte en perfekt ramme for Cohens sang og hans tekster. I sentrum var de tre kvinnelige koristene, som lagde et engleaktig lydleppe rundt Cohens dype brustne vokal.

Cohens karisma bar ut til oss alle og han beviste at han definitivt kunne bære en stadionkonsert på denne uten supplement av fyrverkeri eller flygende griser slik andre i stadiongamet benytter seg av.

 

 

De stadige teologiske undertonene i Cohens tekster gir meg en god høymesse stemning, og når koristene (the Webb sisters) overtar "If it be your will" med harpe og vokal nærmer vi oss nirvana....

 

En takk til mor som sponset evenementet og ble med, sammen med faderen. Dette var en god kveld!

 

 

 

Endelig kom jeg meg avgårde på konsert med Dio igjen. Heavy rockens "hardest working man" var tilbake i Oslo. Jeg hadde ikke sett ham siden det tidlige 90-tall og lurte litt på om hvordan formen nå egentlig var for mannen som hadde sin siste storhetstid på 80-tallet.

Først fikk vi servert solide saker fra norske "Triosphere", som spiller heavy av et nyere kaliber enn Dio (Skulle bare mangle, i begynnelsen av 20-årene som de var), og med et nikk til finske "Nightwish". TIght og tøft var det uansett og en god oppvarming til selve hovedretten.

Dio leverte et solid show, profesjonelt og svært tilstede. Han vet å få publikum med seg, smiler viser "thumbs up" og djeveløre tegnet til nærmest alle i pubikum. Publikum vet å svare med solid allsang. Han åpner med "Holy Diver" og vandrer litt igjennom nyere ting før han vender seg til klassikere fra Rainbowtiden slik som "Temple og the King", "Man on the SIlver Mountain", "Kill the King" og "Long Live Roc`n´Roll" og en perlerad fra egen produksjon "Last in Line", "Stand Up and Shout", "Rainbow in the Dark", "Don´t Talk to Strangers" og avsluttningsvis "We Rock". En riktig kosekveld for fansen!

Et skår i gleden er mannskapet han har med seg som består av secunda vare. Savnet etter Vinnie Appice og Vivian Campbell er stort. Hva Scott Warren gjør på scenen, annet en å se litt skummelt på tangentene, er et mysterium. Mannen spiller og spiller men det er svært lite keyboardlys som når oss i publikum, ikke at vi savner det heller... Carig Goldy er ikke en av mine favoritter på gitar. Han gjør en kompetent jobb på Dio materialet, men driter seg ut med en totalt uinteressant gitarsolo. På Rainbowmateialet svikter det fullstendig, og savnet etter Richie Blackmore blir sårere enn noen gang.

Men alt er tilgitt når mannen med den store stemmen, tar mikrofonen og flesker til med nok en klassiker. Det er tross alt han vi har kommet for å høre. Totalt var dette dette en konsert over middels, bandet trekker ned helhetskarakteren, og forklarer nok Dios ujevne plateproduksjon de gjennom 90- og 2000-tallet. Dio får full pott som vanlig. Savnet kanskje et par Sabbath-låter (gjerne "Heaven and Hell" og "Neon Knights") men en kan kanskje forstå at Dio selv er litt lei etter ett år på veien med Sabbathmaterialet og at behovet for å spille noe annet var på sin plass

Tallinns gamleby ,med sine lange rekke kirker og andre bygg fra middelalderen, er selvsagt hovedattraksjonen.

 

 

 

 

 

 

Hotellet vi bor på Tallink Spa and Conference er et estetisk karamellsjokk. Mange designmessige lekre ting, men en farvemessig utfordring.

 

Som alle vet bør et arbeidsfellesskap fra tid til annen trekke seg tilbake og evaluerer de prosessene som en til enhver tid står oppe i. Så også for mitt arbeidsfellesskap fakultetssekreteriatet ved Det teologiske fakultet. Høstens tilbaketrekning ble lagt til Tallinn hovedstaden i republikken Estland. Overkriften for seminaret var arbeidsformer og internkommunikasjon.

After a rather thought Sunday, we went on another sightseeing expedition on Monday. My and Roger went with Bob to his workplace “Bishops college” and got the nickel tour presented by Bob himself, our as he called it “Bring your Viking to school-day”. We saw the Gym, fitnessroom and the beautiful art exposition of the schools pupils. We also meet some of Bobs pupils, or “The Mob” as he calls them.

 

Then we went to the “Trade” witch is a shop for Salvation Army accessories. Some of my fellow bandsmen bought or ordered uniforms or other artifacts.

 

The next stop was St.Johns big museum “Two Rooms”. This is part art gallery, part Nature-historical museum and part City archives. I saw a very interesting exposition of Anne Hathaway Berry. She’s a local painter specializing in motives from New Foundland. Her pictures reminded me of the Laura Veirs cover of the Carbon Glazier album, I have to cheek that when I get home.

 

 

 

After lunch in Two-Rooms we were driven the long way (two minutes) down to the Town Hall to meet the deputy-mayor of St. Johns. We had to wait for him for over an hour before he let us in to the Council Hall for a short meet-and-greet.

 

 

 

 

 

After this highly political important meeting Roger and me went to “ Signal Hobbies“ witch is a shop for autocontrolled cars and other autocontrolled equipment. .Our good friend Larry Purdy took us there, but it close to early for us to get in. a sad day for Roger indeed, since we went on the road the next day before it opened again. Larry took us to “Freds” instead, our favorite local music shop.

 

 

 

Then in the evening Bob took us to his local Supermarket and showed Roger their local store for autocontrolled vehicles. We bought a couple of golfballs, autocontrolled of course.

After a rather thought Sunday, we went on another sightseeing expedition on Monday. My and Roger went with Bob to his workplace “Bishops college” and got the nickel tour presented by Bob himself, our as he called it “Bring your Viking to school-day”. We saw the Gym, fitnessroom and the beautiful art exposition of the schools pupils. We also meet some of Bobs pupils, or “The Mob” as he calls them.

 

Then we went to the “Trade” witch is a shop for Salvation Army accessories. Some of my fellow bandsmen bought or ordered uniforms or other artifacts.

 

The next stop was St.Johns big museum “Two Rooms”. This is part art gallery, part Nature-historical museum and part City archives. I saw a very interesting exposition of Anne Hathaway Berry. She’s a local painter specializing in motives from New Foundland. Visit her site:     Here pictures reminded me of the Laura Veirs cover of the Carbon Glazier album, I have to cheek that when I get home.

 

 

 

After lunch in Two-Rooms we were driven the long way (two minutes) down to the Town Hall to meet the deputy-mayor of St. Johns. We had to wait for him for over an hour before he let us inn to the Council Hall for a short meet-and-greet. After this highly political important meeting Roger and me went to “ Signal Hobbies“ witch is a shop for autocontrolled cars and other autocontrolled equipment. .Our good friend Larry Purdy took us there, but it close to early for us to get in. a sad day for Roger indeed, since we went on the road the next day before it opened again. Larry took us to “Freds” instead, our favorite local music shop.

 

Then in the evening Bob took us to his local Supermarket and showed Roger their local store for autocontrolled vehicles. We bought a couple of couple of golfballs, autocontrolled of course.

 

On Sunday the 23rd we were on sevice

duty at the St.Johns Temple. This ment playing at the holinessmeeting at 11 o’clock and on the eveningmeeting at 19. Since we already were there we also played at nursing home in between.

 

 

 

 

 

Me and Roger managed to eat dinner at the Richie house with guests: My father (as always in nynorsk) his billets and a friend of the house, Elisabeth. This was one of our most fun meals ever because everybody spilled something on the tablecloth, it was hysterical and I guess you had to be there to see the fun….